Verdikollisjonen ble en tøff opplevelse. Den ene etter den andre ble liggende med langvarig sykdom. Også tidligere har folk blitt syke, men dette året var det virkelig kritisk. Dessuten lå vi på etterskudd i utgangspunktet. Revyen hadde bare 2 og en halv ukes prøvetid. Likevel kom vi i mål. Så vidt; for på fredagen før premieren syntes Jon Arne at mye var så ille at han var klar til å stryke minst en halvtime. Etter generalprøven ble Ole Alexander taus og innesluttet og trodde at dette kom til å bli pinlig.

Premieren ble ikke pinlig. Derimot var teknikken slett ikke snill med oss. Vifteanlegget i bydelshuset kapitulerte og fylte salen med feberhet varme. Det slo ut det avanserte lysanlegget som begynte å leve sitt eget liv utenfor lyskjørernes kontroll. Artistene spilte imidlertid som om alt var i sin skjønneste orden, og forestillingen fungerte bra. To dager etter var ikke forestillingen bra lenger, nå hadde den fått den kvaliteten den skulle ha. Forestillingen var blitt virkelig bra. Mange tøffe nummer fungerte nydelig. Åpningssangen er kanskje den beste starten vi har hatt. Golfere og rappere fulgte godt opp i nummeret om Madla Golfklobb vs. Texaco Streetfighters. Aslaug gjorde suksess med sine verdilapper, mens Rickie Lakenummeret til Rudi Bjørknes og Christian Østbø var en hit. Andre nummer var nummeret om Millie og Jon Verdi, Laga fest, Clinton gag & sang, Askepott, Ego Halvorsen, Tryllenummer, Verdikollisjonen 2 og Stor og svær. Ny koreograf i år var Anette Dale. Sammen med Connie Kjærnes laget hun blant annet et tøft dansenummer. Jon Arne var grensesprengende irritert på forslummingen av skolen vår fra teite taggere. Dermed hadde vi med en ilsint grafittirap: I slummen. Og det hele ble avsluttet med mektige Styst verdi. Nok en vel gjennomført Gosenrevy. Rogalands Avis ga 5 på sitt terningkast.